I begynnelsen av Jesu bergpreken1 finnes et velkjent utsagn som ved første øyekast virker fint og flott, men som blir litt forvirrende når man tenker over det. Jesus sier det slik: «Salige er de ydmyke2, for de skal arve jorden.»3
Det høres greit nok ut det, men hvorfor skulle noen være interessert i å arve jorden? Kan jeg ikke bare fortsette å være hovmodig, og la de ydmyke beholde sin arv? Dessuten: handler ikke de troendes håp om himmelen? Burde ikke Jesus da ha sagt «… for de skal arve himmelen?» Og til sist: Da jeg sjekket, var det forsvinnende få ydmyke «eiere» av jorden. Politikere. Magnater. Oligarker. Sjeiker. Multimilliardærer. Man kan si mye om dem – men ydmyke er de svært sjelden. Så hva mente Jesus egentlig?
Å arve jorden
La oss først gå tilbake i tiden og si noe om Israels lover om arv. Da Israels folk inntok Kanaan under lederen Josva, delte de landet inn i tolv deler, én til hver stamme – og så delte stammene sine deler slik at hver familie fikk et stykke land å dyrke og bo på.
Dette jordstykket skulle bli i familien, og det var den eldste sønnen i familien som arvet marken. Litt som den norske odels-ordningen. Marken kunne ikke selges, slik at ingen i Israel gjennom oppkjøp kunne få monopol på landet. Tanken var at Israels land var Guds eget land, folket var hans folk, og som den Gud han er, delegerte han ansvaret for sitt land til sitt folk. De skulle herske sammen med ham.
Hvis man ser på den sosioøkonomiske situasjonen i Israel på Jesu tid, og særlig situasjonen i Galilea, var det mye uro i landet på grunn av den romerske okkupasjonen og en del andre endringer som ødela den gamle ordenen, og førte til større forskjeller mellom fattig og rik. Så da Jesus snakket om hvem som skulle arve jorden, traff det sannsynligvis en nerve hos dem som hørte på.
Men Jesu oppdrag var ikke å fornye eller gjenopprette de gamle arvelovene i Israel, men å stille i stand det som menneskene hadde mistet i Adam og Eva, mange tusen år tidligere. De to hadde fått i oppdrag å oppfylle jorden og legge den under seg, det vil si å herske over jorden som Guds avbilder og representanter. De arvet rett og slett jorden.4 Men Bibelen forteller at de valgte å gjøre seg uavhengige av Gud; de ville ikke adlyde og følge hans definisjon av rett og galt, og derfor ble de ikke jordens velgjørere, men dens tyranner.
I stedet for at jorden gikk i arv fra én generasjon til neste på en harmonisk og ordnet måte, ser vi at et tydelig tema i Bibelen er familiekonflikter og strid mellom søsken, med den kjente historien om Kain og Abel5 som forbilde for mange andre brutte relasjoner.
Så da Jesus sa at de ydmyke skal arve jorden, må de som hørte ham ha blitt litt fundersomme. De så de stolte og maktgale regjere, mens de ydmyke ble undertrykket. Hvis de ydmyke hadde noe som helst så ble det snart stjålet fra dem.
Kongen av Babylon har en drøm
Med dette i tankene, la oss vende oss til en av Bibelens mer ukjente tekster. I Daniels boks fjerde kapittel6 har Nebukadnesar II (ca. 642-541 f.Kr.), kongen av det enorme imperiet Babylon, nettopp hatt en drøm som bekymrer ham. Når jeg har rare drømmer så går jeg rundt og er litt forvirret utover morgenen, men når Babylons konge har en drøm, så er det alles problem. Så han kaller til seg sin fremste vismann, den jødiske profeten Daniel. Så forteller han sin drøm:
Jeg hadde syner i hodet mens jeg lå i sengen: Og se, et tre sto midt på jorden. Det var svært høyt. Treet vokste seg så stort og kraftig at det nådde til himmelen og var synlig til jordens ende. Løvet var vakkert og frukten rik, det ga føde til alle. Dyrene på marken fant skygge under det, og fuglene under himmelen bygde rede i greinene. Alt liv fikk sin føde fra det.
Jeg hadde syner i hodet mens jeg lå i sengen. Jeg så, og se! – en hellig vokter kom ned fra himmelen. Han ropte med høy stemme: Hugg treet ned, skjær greinene av; riv løvet av, kast frukten utover! Dyrene under det skal flykte og fuglene fly bort fra greinene. La bare rotstubben stå igjen i jorden, i gresset på marken, men bundet med lenker av jern og bronse. Han skal vætes med dugg fra himmelen, som dyrene skal han ete plantene på marken. Hans menneskehjerte skal forvandles, et dyrehjerte skal han få. Sju tider skal fare over ham.7
Det som var forvirrende for Nebukadnessar, var soleklart for Daniel. Han innså at treet som drømmen handlet om, var kongen selv. Så han sa omtrent følgende til Nebukadnesar: Du er treet, o konge. Du har vokst. Du har fått makt, og du hersker over alle på jorden. Store og små – alle er i dine hender. Nå har himmelens Gud sett dine ambisjoner, dine drømmer om å nå opp til himmelen og herske gjennom undertrykkelse. Og Gud har bestemt at det skal ta slutt. Du må ydmyke deg, eller bli ydmyket. Daniel avslutter sin tale til kongen slik:
«Derfor, konge, ta imot mitt råd! Riv deg løs fra dine synder med rettferd og fra din skyld med barmhjertighet mot de nødlidende. Så skal din lykke vare lenge.»8
Kong Nebukadnesar lyttet til Daniels råd, men bare i ett år. Så lenge klarte han å holde sitt indre villdyr tilbake, men så står det at han en dag gikk rundt på taket av palasset sitt og så sitt vakre land. Og han sa:
«Dette er det store Babel som jeg med min veldige makt har bygd til kongssete, til ære for min herlighet!»9
Despotens syndige natur gikk ikke an å holde tilbake. Stoltheten. Opprørskheten. Synden som var i Adam og Eva, boblet opp i Nebukadnesar. Og utdrivelsen av de første menneskene fra Eden, ble til Nebukadnesars utdrivelse fra Babylon. Han mistet forstanden – og levde som en okse, i syv år, borte fra menneskene.
Hvorfor gjorde Gud dette?
Hvorfor forteller jeg dette, og hva har det med Jesu bergpreken å gjøre? Det er noen ting vi kan lære og tenke over i denne historien. Legg merke til følgende:
Guds intensjon med det han gjorde mot Nebukadnessar var ikke å utsette ham for vanære. Ydmykhet, ja – men ikke nedverdigelse. Målet var ikke at Gud skulle le av Nebukadnesars dumhet og stolthet der han gikk rundt og spiste gress som en okse. Målet var en ydmyk konge.
Fortellingen ender nemlig ikke med at Nebukadnesar blir sinnssyk, men med at han løfter blikket mot himmelen, erkjenner Guds suverenitet og gjenvinner både forstanden og kongedømmet sitt. I teksten forteller han selv om sin opplevelse, og til slutt sier han hva han har lært:
«Jeg, Nebukadnesar, lover, priser og ærer nå himmelens konge. For alle hans gjerninger er sanne og hans veier rette. Han kan bøye dem som er hovmodige i sin ferd.»10
Gud brukte ikke sin makt til å ødelegge Nebukadnesar – men til å ydmyke ham. Og grunnen til dette var at Gud ikke kan bruke stolte mennesker til å lede verden. Gud ønsker at de ydmyke skal arve jorden. Og det er derfor han gang på gang må bringe oss inn i omstendigheter som gjør oss ydmyke. Det var ikke fordi Gud hatet Nebukadnesar at han fikk ham utstøtt fra menneskenes rekker, men fordi han hadde en plan for å etablere ham.
Veien til ydmykhet
Det finnes en vei til ydmykhet, og takk Gud for det! For vi er ikke ydmyke av oss selv. Hvis vi tror at vi er det, er det antagelig fordi vi er så hovmodige at vi fullstendig mangler selvinnsikt. Så snart vi mennesker får makt, misbruker vi den; vanligvis til penger, sex eller makt. Det er vår menneskelige natur sin drivkraft, og ingen av oss slipper unna den. Spørsmålet er ikke om det finnes stolthet i oss – spørsmålet er om det finnes en større kraft; kraften til å ydmyke dem som vandrer i stolthet.
Etter å ha lest om Nebukadnesar, kanskje du undrer deg over hvorfor vi ikke har flere politiske ledere, milliardærer og andre makthavere som spiser gress og går på alle fire? Har Gud gått bort fra sin opprinnelige plan om å ydmyke menneskeheten gjennom syv år sammen med nøtkreatur for hver enkelt av oss? Nei, for det var aldri hans plan. Hvis det hadde vært det, ville vi alle vært ute og spist gress, fordi vi alle bærer på samme stolthet.
Så hva er prosessen som skal gjøre oss klare til å arve jorden og innta det riket Gud har i tankene for oss? Guds store plan er en person: Jesus fra Nasaret.
Jesus var Gud. Så han hadde all makt. Likevel, sier Bibelen, ydmyket han seg og tok på seg menneskets natur. Ikke bare det, men han levde i ydmykhet på jorden, og han ydmyket seg selv helt til døden på korset. Og han er ikke bare vår frelser, men han er også vårt eksempel. Jesus selv sa det slik:
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.»11
Dette er Jesu kall! Kallet til et fellesskap med ham selv. Jesus bruker et bilde fra landbruket, der to okser kunne gå under samme åk. En yngre okse kunne lære seg sammen med en eldre, og det er bildet her også. Vi kan legge oss under Jesu åk og lære av ham, fordi han er mild og ydmyk. Han er vår lærer, og klasserommet er Golgata.
Gud er full av nåde og barmhjertighet, og derfor sendte han sin egen Sønn til verden. Og Sønnen – som aldri hadde syndet – gikk frivillig inn under ydmykhetens åk. Han løftet ydmykhetens og skammens kors.
Forvandlingen ved Jesu kors
Jesus lærte oss ydmykhet – ikke bare ved å være det perfekte eksempelet på ydmykhet som vi kan følge – men fremfor alt ved å dø for vår stolthet. Det er først når vi innser at det var vår hunger etter makt og vårt destruktive ønske om å herske som drev Jesus i døden, og som han døde for, at vi kan forstå avgrunnens mørke i oss selv, ved siden av Guds uendelige kjærlighet.
Det er bare i dette møtet at vi kan oppleve sann og ekte forvandling. Når vi ser opp til ham som ydmyket seg selv for å dø for vår stolthet – det er da korsets kraft kan bryte ned synden i oss.
Gud vil at de ydmyke skal arve jorden. Og det finnes en sann salighet i å vandre i ydmykhet sammen med Jesus. Det er vårt oppdrag å gjøre jorden til det Gud hadde tenkt at den skulle være, men vi kan bare fungere i det oppdraget hvis vi blir som Jesus: ydmyke og milde. Det er når vi gir våre liv for hverandre i oppofrende kjærlighet, at vi kan få del i den arven som Gud ønsker å gi oss.
Dette er en kontinuerlig prosess, der Gud nærer, former, helliggjør og leder oss ved sin Ånd. Og Ånden virker i våre liv det som trengs for å oppfylle vårt oppdrag om å være Guds bilde på jorden: kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvbeherskelse. Dette er den sanne kilden til salighet.
Så for å bli de menneskene Gud ønsker, må vi vende tilbake til korset og la oss fange av evangeliet – Guds kraft til frelse for de stolte og hovmodige.
(Denne artikelen ble først publisert på svensk på midnattsropet.se og jesaja53.se. Her presenteres den på norsk, noe omarbeidet av forfatteren.)
Fotnoter:- Se Matteus evangelium kapittel 5-7.[↩]
- Alternativ oversettelse: saktmodig, nedbøyde.[↩]
- Sitat fra Matteus evangelium 5:5.[↩]
- Se 1. Mosebok 1:28.[↩]
- Se 1. Mosebok 4.[↩]
- Se hele sammenhengen her, i Daniel 4.[↩]
- Sitat fra Daniel 4:10-16.[↩]
- Sitat fra Daniel 4:24.[↩]
- Sitat fra Daniel 4:30.[↩]
- Sitat fra Daniel 4:37.[↩]
- Sitat fra Matteus 11:28-29.[↩]
