Er Treenigheten bibelsk?

De fleste kristne tror på Treenigheten, men mange vet ikke hvordan den defineres eller hvorfor den er viktig. Vi skal derfor ha et «krasjkurs» i treenigheten. Vi skal se på hvordan Treenigheten defineres, hvorfor den er viktig, hvilke alternativer som finnes, og hvordan den tidlige menigheten kom til å bruke dette begrepet for å tale om Guds vesen.

---

Denne artikkelen ble først publisert på svensk på siden jesaja53.se. Dersom du ønsker å lese den, kan du klikke her.

---

Hva er Treenigheten?

Enkelt forklart er læren om Treenigheten to påstander:

1. Gud er ett vesen.
2. Denne Gud eksisterer som tre likeverdige og evige personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Med «vesen» mener vi hva noen er. For eksempel er jeg selv et menneske; det er mitt vesen (eller min substans/essens). Med «person» mener vi hvem noen er; jeg er Paulus. Jeg er én person i ett vesen, mens Gud er tre personer i ett vesen – eller tre «hvem» i ett «hva».

At Gud er ett vesen betyr at det ikke finnes noen disharmoni mellom de tre personene, og at deres vilje alltid er den samme. At de er tre personer betyr at de gjør forskjellige ting. For eksempel er det Faderen som sender Sønnen til verden og ikke omvendt. Det er Sønnen, og ikke Ånden, som dør for menneskehetens synder på korset. Og det er Ånden som bevarer den troende til Sønnen skal komme tilbake. Det er altså ingen blanding eller forvirring mellom de tre personene.

Samtidig skal man ikke forstå treenigheten som tre adskilte guder som handler uavhengig av hverandre. De er ett i vesen, og derfor er det bare én Gud.

Er treenigheten bibelsk?

Jeg har hørt følgende påstand: «Ordet treenighet står ikke i Bibelen, og derfor er treenigheten en falsk lære!» Og det er sant – altså at ordet ikke står i Bibelen. Vil du vite et annet ord som ikke står i Bibelen? «Bibelen». Det står ikke, fordi det ikke trengtes som ord – «Bibelen» er nemlig det samlede ordet vi har for alle de skriftene som er unikt inspirert av Gud. På samme måte er «Treenigheten» et begrep for å systematisk konkludere noe av det Bibelen underviser om Gud.

Hva sier så Bibelen om Gud? La oss gjøre noen påstander, og støtte dem med tekster som beviser dem:

1. Den Gud som har skapt himmel og jord, er én Gud.

«Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» (5 Mosebok 6:4) ¹

«Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud.» (Jesaja 44:6)

2. Faderen er Gud

«Jesus svarte: Dersom jeg ærer meg selv, da er min ære ingenting. Det er min Far som ærer meg, han som dere sier er deres Gud.» (Johannes 8:54)

3. Sønnen er Gud

«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» (Johannes 1:18, Bibelen 2011)

«… mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.» (Titus 2:13, Bibelen 2011)

4. Ånden er Gud

«Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet.» (2 Korinterbrevet 3:17)

5. Faderen, Sønnen og Ånden er tre forskjellige personer

«Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa: ‘Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg …’» (Johannes 17:1) (Jesus snakker til Faderen, de er altså to forskjellige personer)

«Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.» (Johannes 16:14) (Jesus taler her om Ånden; de er altså to forskjellige personer.)

«Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.» (Efeserbrevet 4:30) (Ånden er en person, som har et følelsesliv, og ikke bare en kraft.)

Selv om treenigheten som begrep ikke nevnes i Bibelen, så bekreftes alt som treenighetslæren påstår, og derfor er det en bibelsk lære. Dessuten nevnes ofte de tre personene i treenigheten sammen:

«Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn …» (Matteus 28:19)

«Vår Herre Jesu Kristi (Sønnen) nåde, Guds (Faderen) kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!» (2 Korinterbrevet 13:13)

Treenigheten er altså ikke et problem eller en forvanskning av bibelteksten – treenigheten er en løsning og en systematisering av Bibelens forkynnelse om hvem Gud er.

Vi tar også opp Treenigheten i denne podcast-episoden:

Noen gode analogier?

Du kanskje sier «Jeg har hørt en bra analogi for Treenigheten!» Og til det vil jeg gjerne si: «Nei, det har du antakeligvis ikke.» Du har kanskje hørt om vann som kan opptre i tre former (damp, vann og is), en person som kan ha tre roller (far, bror, ektefelle), tre ballonger som kan være fylt av samme luft, en kube som har tre dimensjoner eller et firma som kan ha tre personer i samme sjefsposisjon. Alle disse analogiene er enkle å forstå, men dessverre er de nokså dårlige – ganske enkelt fordi selv om de fanger noe av sannheten om treenigheten, så forvrenger de andre deler, ofte til den grad at det blir rene vranglærdommer.

Det finnes sannsynligvis ingen god analogi for treenigheten – og det trenger det heller ikke gjøre. Det finnes ingenting som sier at Gud må kunne forklares med verken et eple eller en isbit. Det er heller ikke så vanskelig å huske læren uten noen analogi: «Én Gud i tre personer.» That’s it.

100% Gud – 100% menneske

Når kristne sier at Jesus er Gud, så betyr ikke det at Jesus bare er Gud. For da Jesus kom til jorden, født av Maria, ble han menneske. Det betyr at Jesus har to naturer – den guddommelige og den menneskelige. Så Jesus har, siden unnfangelsen av Maria, to «hva» i ett «hvem». Han er ikke halvveis menneske og halvveis Gud (som noen mytologiske figurer ofte fremstilles), men er til 100% Gud og til 100% menneske.

Dette er egentlig ikke en del av læren om treenigheten, men kalles – bare for å gjøre det enda vanskeligere – «den hypostatiske foreningen»².

Hvordan og når kom den tidlige menigheten til å tro på treenigheten?

Vi har allerede sett at de elementene som treenighetslæren består av forkynnes i Bibelen, så man kan si at de tidlige apostlene hadde vært enige i de to påstandene vi så i begynnelsen av artikkelen. Samtidig finnes det en grunn til at uttrykket «treenighet» begynte å bli brukt. Den kristne menigheten ønsket å skille seg fra andre typer bibeltolkninger som oppsto i begynnelsen av kristendommens historie.

Den første vi vet om som brukte nettopp ordet «treenighet» var Theofilos av Antiokia, som døde ca. 183-185 e.Kr. I sin skrift Autolykos definerte han treenigheten som «Gud, hans Ord og hans Visdom» ³.

Jesu natur og forhold til Faderen var noe som ble ivrig diskutert i den tidlige menighetens tid, fordi det oppsto sekteriske bevegelser som ikke holdt seg til den urkristne forståelsen av Guds natur.

Filosofier som platonismen og gnostisismen, som fremhevet det åndeliges overlegenhet over det fysiske, satte sitt preg på mange innen jødisk og kristen tro. I gnostisismens kjølvann oppsto en lære som på slutten av 100-tallet ble kalt doketisme, som gikk ut på at Jesus ikke var en fysisk person, men bare virket som en slik⁴. Egentlig, sa man, var Jesus bare en ånd uten et fysisk legeme.

Andre, under ledelse av Sabellius på begynnelsen av 200-tallet, hevdet at Jesus sammen med Faderen og Ånden bare var tre forskjellige måter som Gud åpenbarte seg på, og at de egentlig var samme person. Denne læren kalles sabellianisme eller modalisme etter latinets modi, som betyr «modus».

På begynnelsen av 300-tallet utkrystalliserte det seg en teologisk strid innenfor kristenheten mellom dem som mente at Jesus var av samme vesen som Gud (som vi har hevdet i denne artikkelen), og de som mente at Jesus var en skapelse av Gud – hans første og mest fornemme skapelse, men likevel et skapt vesen, adskilt fra Gud. Det sistnevnte synet kalles arianismen, etter dens mest kjente representant, Arius (256-336 e.Kr.).

I år 325 e.Kr. kalte keiseren Konstantin den store (272-337 e.Kr.), den første keiseren som bekjente seg til den kristne troen, til et konsil (kirkemøte) i Nikea, siden striden hadde blitt så alvorlig at den truet med å splitte kristenheten. På dette møtet var i underkant av 300 biskoper fra hele Romerriket til stede, og de diskuterte hvordan man best skulle forstå Jesu natur. Var han av samme vesen (gresk: homoousios) som Faderen, eller var han bare av liknende vesen (gresk: homoioúsios) som Faderen. Selv om de to ordene bare hadde én bokstavs forskjell, utgjorde de en stor forskjell i hvordan man forsto Guds natur.

Konsilet bestemte seg for å enes om en trosbekjennelse som erkjente at Sønnen deler natur med Faderen. Men saken var ikke avgjort så enkelt, for de som støttet Arius hadde fortsatt stor makt i kristenheten. Det tok mange år og flere nye konsiler før arianismen ble en marginal foreteelse.

Vanlige misforståelser

Selv om man kan si at konsilet i Nikea tok en beslutning om en trosbekjennelse som forkynte Jesus som ett vesen med Faderen, er det feil å si at det var først i år 325 at treenighetslæren ble en godtatt lære i kristenheten. Det finnes en konspirasjonsteori som man noen ganger møter på hjemmesider og i sosiale medier, det man fremstiller Nikea som et komplott for å presse gjennom en teologi som kristne tidligere aldri hadde trodd på. Det er rett og slett ikke sant. Det er heller ikke sant at keiseren spilte en avgjørende rolle for hva utfallet av møtet skulle bli. Det finnes mange historiske dokumenter som handler om konsilet, og de bekrefter at dette er en senere tids etterhåndskonstruksjon.

Det er heller ikke sant at den kristne forsamlingen før Nikea var uvitende om at Jesus er Gud. Dette hadde vært forkynnelsen gjennom 300 år, men ved konsilet fikk man mulighet til å spesifisere nøyaktig hva man mente med dette.

En annen ting som jeg håper at denne artikkelen har klargjort, er at treenighetslæren ikke lærer at det finnes tre guder (som muslimer noen ganger anklager kristne for), eller at de tre personene er samme person (noe som naturligvis er en logisk umulighet).

Konklusjon

Treenighetslæren er en utrolig betydningsfull del av den kristne troen. Den er faktisk så viktig at den historisk sett har vært en vannskiller for hva som kan kalles kristent. Det er derfor bevegelser som Jehovas vitner og mormonene generelt sett ikke betraktes som en del av den universelle kristne forsamlingen.

Å endre på undervisningen om treenigheten får konsekvenser for hvordan man ser på skapelsen, frelsen og evigheten. Det får også konsekvenser for hvordan man tilber og lever for Gud. Det er altså ikke en teologisk bagatell man kan ta lett på. Derfor håper jeg at denne artikkelen har vært med på å forklare denne viktige forståelsen av Guds natur.

Fotnoter:

1. Alle bibelsitater i denne artikkelen er hentet fra Norsk Bibel 88/07, dersom ikke annet er angitt.[↩]
2. det greske ordet hypostasis betyr omtrent «natur» eller «vesen»[↩]
3. Jesus identifiseres som Ordet i Johannesevangeliet 1:1, og i tidlig kristendom ble Ånden noen ganger omtalt som «Guds Visdom»[↩]
4. navnet doketisme kommer fra gresk dokein som betyr «å virke som»[↩]