Kristne samles i kirker, i bønnehus, i hjem og noen ganger ute på gater og torg. De synger, ber, leser fra Bibelen – og iblant deler de brød og vin. Mange kaller hverandre for brødre og søstre. Hvorfor egentlig? Og hva betyr kristent fellesskap?
De første kristne
Det er 2 000 år siden den første menigheten ble «innstiftet». Bibelen sier at det skjedde da Den hellige Ånd falt over det hundretall av Jesu disipler som var samlet til bønn i Jerusalem, noen uker etter Jesu himmelfart. Denne merkelige hendelsen kan man lese om i Apostlenes Gjerningers andre kapittel, og det som skjedde var på alle måter revolusjonerende. Ånden ga disiplene evnen til å tale fremmede språk, og den gaven tok de i bruk umiddelbart. I Jerusalem var det i de dagene tilreisende fra mange land i anledning pinsefesten (shavout), og de hørte plutselig disse åndsfylte menneskene gå rundt på gatene og tale om Guds fantastiske gjerninger – på sine respektive morsmål.
Da folk begynte å samle seg for å få med seg hva det var som skjedde, tok apostelen Peter tilfellet i akt og holdt en preken. Da han sluttet å tale var det mange som opplevde syndsnød, de omvendte seg, og bekjente Jesus fra Nasaret som Herre. Disse ble døpt i vann1 og siden «lagt til menigheten», som teksten sier.2
Hva er en menighet?
Hva er egentlig en kristen menighet? Man kan svare forskjellig på det, men i sin enkleste form er nok svaret: «En samling av dem som tror på Jesus Kristus.» Men hvorfor samles de? Kan de ikke bare være kristne for seg selv? Og hva betyr det å samles? Er det som en interesseforening? En ideell organisasjon? En sekt?
Etter at de nyomvendte i Jerusalem hadde latt seg døpe og blitt «lagt til menigheten», så begynte en interessant ting å skje. Uten at det forelå noe tvang, og uten tegn på en organisert planlegging, så begynte en naturlig prosess å føre de troende sammen. Det nevnes i teksten fire ting som de samlet seg rundt:
De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. (Apostlenes gjerninger 2:42, min utheving)
Disse fire tingene forteller noe grunnleggende om hva det betyr å være en menighet. Så det kan være verdt å se litt på hva som menes med dem – og hva de betyr for troende i dag.
Hva var apostlene?
Ordet «apostel» kommer fra gresk, og betyr «sendebud». Jesu apostler var hans 12 spesielt utsendte representanter, som var øyenvitner til hans forkynnelse, død, oppstandelse og himmelfart. De nevnes ved navn i evangeliene, og noen av dem har veldig fremtredende rolle, mens andre forekommer mer i bakgrunnen.
Apostlene hadde fått autoritet av Jesus til å videreformidle hans budskap. Som bekreftelse på denne fullmakten, var de utrustet av Den hellige Ånd med spesielle nådegaver. De helbredet syke, gjorde mektige under – og de talte inspirert av Ånden.
Derfor kan man forstå at de første troende «holdt urokkelig fast ved apostlenes lære», som teksten sier. De kunne fortelle om Jesus, hva han hadde lært og gjort, men de kunne også formidle åpenbaring direkte fra Ånden – til veiledning og hjelp.
En annen ting som apostlene gjorde, var å skrive brev til forskjellige menigheter. Særlig apostelen Paulus (som ikke var en av de 12, men ble utvalgt av Jesus senere) har skrevet hele 13 brev som finnes bevart i det vi kaller for Nye Testamentet. Ikke alle brevene og bøkene i Nye Testamentet er skrevet av apostler – noen er fra deres nære medarbeidere, slik som Lukas og Markus.
Disse skriftene har av kristne i alle tider blitt sett på som Guds ord (sammen med de hebraiske hellige skriftene), og den ytterste autoriteten, selv om de ble skrevet til menigheter og personer for lenge siden.
Apostlenes lære i vår tid
Det finnes en diskusjon blant kristne om hvorvidt det er riktig å si at Gud fortsatt kaller mennesker til å være apostler. Det hører ikke inn under det jeg vil si i denne artikkelen, så jeg skal nøye meg med å si at det i hvert fall ikke finnes noen i dag som har samme autoritet som Bibelens apostler. Det er ingen i moderne tid som er kalt til å formidle ny teologisk åpenbaring, eller skrive nye kapittel i Bibelen.
Det vi derimot er kalt til å gjøre, all troende, er å holde fast ved apostlenes undervisning; akkurat som de første kristne. Det gjør vi gjennom å følge det som står nedtegnet i Bibelen. Det er derfor forkynnelse basert på Skriften er en så stor del av den kristne menighetens liv.
Da troende samles i dag er det veldig vanlig at man leser fra Bibelen, og at den som preker utgår fra en eller flere bibeltekster. Det gir både en apostolisk grunn å stå på – og en kobling til ur-menigheten. Når vi baserer vår tro på Bibelens ord, kan vi være trygge på at vi har det samme evangelium som de hadde for 2 000 år siden.
Kristent fellesskap
Koinonia er ikke bare et veldig bra kristent jazzfunk-band på 80-tallet, men også et flittig brukt ord i Nye Testamentet. Koinonia er gresk, og betyr «fellesskap» eller «allmenn». I det verset vi nå ser på oversettes det med «samfunn»: «De holdt urokkelig fast (…) ved samfunnet.»
Et av menneskehetens store problem er ensomheten og det at vi er fremmede for hverandre. Guds menighet er tenkt å være et fellesskap der man ikke isolerer seg, men heller river ned murene som så ofte finnes mellom mennesker.
Det står altså at de troende holdt fast ved samfunnet, og i den første menigheten tok dette seg radikale uttrykk. Dels hadde man et daglig fellesskap der man traff hverandre og tilbad Gud i hjemmene eller på offentlige steder. Men det fikk også betydning for disiplenes hele liv. I samme tekst som vi har lest allerede, står det:
Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. (Apostlenes gjerninger 2:44-45)
Dette kan høres ut som ren kommunisme, men disse troende var ikke motivert av noen politisk ideologi – men av kjærlighet til Gud og sine søsken. De som hadde rikdommer kunne rett og slett ikke se på at en bror eller søster led nød, samtidig som de selv hadde mulighet å hjelpe. Derfor valgte de å holde seg sammen – og ha alt felles.
Hvordan dette tok seg uttrykk i den første menigheten sies det litt mer om to kapittel senere:
Heller ikke var det noen blant dem som led nød, for alle som eide jord eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det de hadde solgt, og la det for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte. (Apostlenes gjerninger 4:34-35)
Gjelder dette for oss i dag?
Apostlenes gjerninger er ikke en lærebok i hvordan man skal lage en menighet, men en historisk beskrivelse av hvordan den første menigheten valgte å gjøre ting. Derfor kan man si: «Dette var for dem, den gang da, og ikke en regel som man må følge i dag.» Og det er helt sant. Til viss del. Man kan ikke ta den tidens situasjon og direkte applisere på oss i vår tid. Men samtidig bygget de på noen tidløse kristne verdier. Apostelen Paulus sier det slik:
Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. (Galaterne 6:2)
«Kristi lov» er noe som gjelder for alle mennesker i alle tider. Og den loven sier at vi skal utgi oss selv for hverandre i kjærlighet, slik Jesus gjorde det. At vi skal tjene som han tjente, tilgi som han tilga, og rive ned murene som skiller oss fra hverandre, slik han gjorde. Han bar vår syndebyrde. Men vi kan også ha daglige byrder av bekymringer, ensomhet og andre problemer – og da er det alle kristnes kall å være til stede for den som trenger oss.
Det har vært et signum for kristne i alle tider at de har søkt seg mot hverandre, og kommet hverandre til hjelp både i hverdag og i nød. Det er det menigheten er tenkt å være. Det vi leser i Apostlenes gjerninger er en utfordring till moderne kirker og trossamfunn fra de første kristne. De delte alt. De solgte alt. Hva gjør vi, motivert av kjærlighet til Gud og hverandre?
De troendes måltid
Noe av det første som vi vet om Jesu etterfølgere, er at de begynte å ha «brødsbrytelse», også kalt «nattverd» eller «Herrens måltid». Dette var et enkelt måltid som Jesus selv innstiftet kvelden før sin dom og korsfestelse. Disiplene hadde da samlet seg til påskemåltid, og under måltidet tok Jesus et brød, velsignet det, og sa: «Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!».3 Etter at de hadde spist tok han et beger med vin, og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere».4
Siden den gang har kristne feiret brødsbrytelsen til minne om det Jesus gjorde på korset, da han ga sitt liv for menneskeheten. Brødet symboliserer hans kropp, og vinen symboliserer hans blod.
Apostelen Paulus sier også i 1. Korinterbrevet at slik som alle i menigheten tar del av ett brød, så er menigheten én kropp, der vi alle er lemmer.5
Gjennom den kristne historien har synet på brødsbrytelsen sett forskjellig ut. Innenfor katolsk, ortodoks og lutheransk tradisjon har man sagt at brødet på mirakuløs måte blir Jesu kjøtt og blod. Evangeliske og frikirkelige mener at dette ikke var måten som de første kristne forsto måltidet på, men at det er en symbolsk handling der Jesus er nærværende ved sin Ånd, men at brødet og vinen forblir brød og vin.
En del menigheter praktiserer «åpen» nattverd, der hvem som helst kan delta i måltidet – enten basert på sin egen bekjennelse og tro, eller uansett om man er troende eller ikke. Men de fleste menigheter har et krav på at man skal være døpt til Kristus, og en del krever også at man skal være en del av den lokale menigheten.
Brødsbrytelsen er fortsatt en viktig del av den kristne identiteten. Derfor vil du mest sannsynlig støte på dette måltidet dersom du besøker eller er en del av en kristen menighet. Brødsbrytelsen knytter oss sammen med kristne over hele jorden, og med troende gjennom hele historien.
Bønnene
Er det noe man vet om kristne, så er det at de ber. Da jeg gikk på videregående så visste mine skolekamerater at jeg var kristen, og da vi spiste lunsj sammen en dag, så de alle på meg. Jeg skjønte ikke hva det var, men plutselig sa noen: «Ber du høyt for maten din, eller inni deg?» De forventet seg at jeg som kristen skulle be for maten. Og de hadde ikke feil; bønn – både for mat og annet – er en naturlig del av hva det betyr å være en kristen.
Det finnes utrolig mye å si om bønnen, blant annet fordi den tar seg uttrykk på så mange måter: Takksigelse. Lovsang. Tilbedelse. Forbønn. «Fader vår». Felles bønn. Bønn i ensomhet. Faste og bønn.
Det som er felles for all bønn er at den retter seg til Gud, og som regel kan man kategorisere det man sier som enten «Hjelp!», «Takk!» eller «Wow!»6
«Hjelp!» betyr at vi vender oss til Gud med våre behov. Sykdom, fattigdom, usikkerhet, angst eller annen nød – alt kan vi gå med til Gud. Vi er svake mennesker som ikke har makt over kaosets krefter – men vi kan gi våre bekymringer over til Gud. Han har skapt oss, så han vet hva vi trenger. Han elsker oss dessuten, så han ønsker oss det beste.
«Takk!» handler selvsagt om takknemlighet. I blant kan man overveldes over takknemlighet for livet, venner, helse, eller andre ting. For en troende er det Gud vi går til med både bønneemner og med takksigelsen for de velsignelser vi får.
«Wow!» innbefatter lovsang og tilbedelse. Når man har sett Guds skjønnhet, og opplevd hans storhet, så vill man fortelle Gud hvor fantastisk han er. Disse bønnene tar seg ofte uttrykk i sanger – og det er derfor kristne ofte synger sanger som opphøyer Jesus og taler om hvor underbar han er.
Om du går til et kristent møte vil du helt sikkert se bedende mennesker. Noen ber høylytt, andre stille. Noen gråter, andre jubler. Hele dette spekteret kan vi bringe til Gud, i visshet om at han hører. Slik var det for de første kristne – og sånn er det for oss i dag.
Må man tilhøre en menighet for å være kristen?
Dette har vært en kort introduksjon til hva en menighet er. Samlingen av de troende. Jesu etterfølgere. Guds familie. Åndens tempel.
Det finnes selvsagt mer å si om dette, men disse fire komponentene – undervisning, fellesskap, brødsbrytelse og bønn – sier mye om hva det betyr å være en menighet. En menighet er ikke en bygning. Det er derfor jeg ikke har brukt ordet «kirke» i denne artikkelen, siden det som regel kobles mer til en bygning med et høyt tårn, og ikke en gruppe med mennesker.
Alle troende er med i den «universelle menigheten», som betyr at man er en del av Guds rike. Men det er også tydelig ut fra Bibelens forkynnelse at kristne forventes å tilhøre og være aktive i en lokal menighet.7 For individet er det viktig med felles tilbedelse, veiledning og kommunikasjon med andre kristne. Fellesskap er uunnværlig for den som ønsker å følge Jesus. Men det ligger også noe dypere her. Gud har valgt samlingen av de troende som sitt redskap i tiden. Apostelen Paulus sier det slik:
Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre. (Efeserbrevet 3:10-11)
Disse versene forteller oss at Guds evige plan var å demonstrere sin visdom gjennom menigheten. Et sted det han er konge, og der man i fellesskap bygger hverandre opp til å ligne mer på Jesus.
Det kan selvsagt finnes årsaker til hvorfor det er vanskelig eller umulig å være med i en menighet, men det er absolutt noe man skal søke etter. Det finnes ingen perfekte menigheter, men det finnes menigheter som i ærlighet og kjærlighet til Jesus lengter etter å fullføre oppdraget om å spre evangelium og oppbygge de hellige. En slik menighet bør alle troende tilhøre.
Om du ønsker å bli en del av en kristen menighet, eller bare besøke for å finne ut mer, så kan du google på menigheter i nærheten av der du bor. Det finnes evangelisk kristne grupper over hele Norge, både store og små. Søk deg dit der hvor Guds Ord blir forkynt, hvor man har et omsorgs-fellesskap, der man deler nattverden – og der man tilber Gud i bønn.
Vi har også en podcast-episode som tar seg fore samme tematikk som denne artikkelen. Hør den her:
Fotnoter:- Les en artikkel om dåpen her[↩]
- Les hele sammenhengen fra Apostlenes gjerninger 2 her.[↩]
- Se Lukas 22:19[↩]
- Se Lukas 22:20[↩]
- Se 1. Korinterbrevet 10:17[↩]
- En inndeling jeg har hentet fra Anne Lamottes bok Help, Thanks, Wow.[↩]
- Se f.eks. Hebreerbrevet 10:25.[↩]
